JEG ER VETTUG!

 

- NOK! -

Sett meg fri! Fri fra øvrigheta sitt tvangsmaskineri!

Sett meg fri til evig ti’!

Jeg er ikke sykelig! Psykiatrien er syk den!

Jeg er ikke gal nok for dem!

De vil ha storeslem!

De vil berøve meg retten til mitt eget liv!

De senker meg ned i gjeld og stadig mer utgifter ved å låse meg inne bak deres tykke betongmurer,

hvor jeg sitter alene blandt de gale og sturer!

Jeg må jo dypt sjokkert lure på hvordan staten Norge kan overgå all mulig klok og vis forstand,

ved å påstå at de må holde meg i deres kjemiske band!?

De LAGER galskap ved å behandle vettuge som gale,

det er det fatale!

Kjærlighet er hva de gjør deg til. De som sier at de elsker deg. De som har omsorg for deg.

Rosa ved hovedinngangen og gitaren på kontoret.

 

Hva hadde han øye for når han lot rosen stå og blomstre ifred,

på et sådant sted?

Det var jo alt høst og nypetid, jeg plukket den selv og sa,

nå skal jeg juge og si at jeg har fått den av deg, og han sa ja.

Det var jo kun to blomstrende igjen, og vår ble med inn til gitarspill og sang,

bak dørene som låstes for naturens gang.

 

Ingen benker seg midt i skogen. Foran gråtestubben vokser stråene og fiolene frem,

til ei bikkje kommer og skiter på dem.

Stubbene er høyere i grønne lier,

også om du er som en unge på nye stier.

Der finner man også ut at man ikke har klappet en hund på 20 år,

ja, det er mye og mangt som foregår og man forstår,

at kjærligheten er ikke noe lett valg det heller,

men, hva er det ellers som teller, når det gjelder?

Karl skogvokters sønnedatter skulle ha gått uten følge,

til hun kom på grønn bølge.

Rammen er satt, før vinteren kommer,

blir det noen ny sommer?

En dag stjeler de livet ditt, hva gjør du da?

Hvor var du da? Og - herfra?

Til evigheten, hvem kommer dit?

I våre stunder sammen, kommer vi kanskje ikke dit,

men, da stunder vi iallfall sammen.

Jeg er ute og går, uten alibi, for noen er det helt utenkelig,

når den retten for alle bør være helt ukrenkelig,

jeg velger min vei, dit jeg har lyst,

det er den grønneste veien for meg, som kommer fra hjertet i mitt bryst,

og med et bilde helt uten rammer, som skifter mens jeg går,

og med farger som forslår,

og alltid noe jeg kan elske som mitt,

selv om det er helt fritt!

Naturlig blondere enn de fleste!

 

Jeg var også veldig norsk, enskjønt,

jeg var naturlig blondere enn de fleste,

så de på meg med en viss mistenksomhet,

som om de gransket meg for å få vite om jeg vet noe de ikke vet,

som norsk skal man ikke det, da kalles det å ha hemmelighet,

og da er man i Norge en varm potet,

Jeg, jeg hadde vel ingen eksakt hemmelighet,

men, så oppdaget jeg selv enslags kilde der det boblet opp fantasi og kjærlighet,

Huffda, kanskje det var dette de granskende blikk holdt så oppsikt med?

Politisk korrekt ideologi,

ikke frihet og fantasi, ikke kjærlighet,

nei, alliansepartnere,

til å komme seg opp og avle ideologiske oppdratte barn med.

Ja. Lev i fred?

Truer min beskjedne fantasi, deres makt og ideologi?

Jeg må drømme, nei, marerittet har tatt meg, de så og tålte ikke det de så,

det lå utenfor, helt i det blå,

de passer så nøye på å holde grensene som ingen får overtrå,

Jeg ser fra mitt vindu, det på gløtt låste, utenfor er den biten av naturen som sikten derfra meg gir,

jeg var såvisst i gear,

men, jeg ble ikke godtatt som så, der ute i det blå.

Hva så ikke jeg? At de så rødt?

Støtt og støtt, så de rødt!

Ikke som kjærlighetens farge, nei, de så den i sinne. De kunne ikke overse et eneste fritt og glad menneske og la det gå sin egen frie og fredelige vei ifred.

Det, ville de trues ved.

De vet sånt, hva som da kan skje,

de er altfor kunnskapelige til ikke å trues ved det!

Ja, jeg trodde det, at jeg som ene kunne gå ifred.

Den troen ble injisert bort,

veldig fort!

 

Ja, jeg har en stor personlighet, og psykiatrien skal ikke beskjære den,

og heller ikke få si at den er schizofren!

Å ha sine perspektiver ifred,

de er til å leve med!

Psykiatriens snevre A4 som de tvinger på deg,

den kan ikke romme meg!

Og være så reflektert at man kan se en sak fra flere ståsted, det burde de også kunne,

for å være sunne!

Men, nei, de holder halsstarrig på sitt,

har i sin ensrettede egenart seg helt fast bitt!

Innelåsing og medisinering, «that’s it»!

Jeg vil hellre si at det er skitt!

Der skal du gå hele dagen, mellom de melkeaktig, lysegule, nakne veggene, som ikke har annet enn teknisk utstyr, og bare avbrytes av medisineringstiden,

mens alt annet som er livet ditt skal tvinges av dem til å vente til siden!

Siden når?! Psykiatrien slipper en aldri fri, det blir aldri noen siden!

De bruker opp det som skulle være ditt liv hele tiden!

Nei. Fengslede fanger de soner og slipper fri,

det gjør aldri vi i norsk psykiatri!

Vi får ALDRI lov til å bli friske vi!

ALDRI! ALDRI! Nei ikke til evig tid!

For alltid må vi bære stemplet PSYKIATRI, om hundre år er det ikke glemt,

det har de og journalene bestemt!

 

Diagnosen?

Ingenting av følelser har de såkalt gale lov til å ha,

de skal være som roboter, ja,

de kan såvisst ikke tillate seg noe sprøtt,

holde seg helt i skinnet, det er de nødt til støtt,

helt og holdent overvåket som de er,

om oppførselen deres er spektakulær, eller heller prekær?

Nei, den kan nok aldri slingre det minste grann,

uten at alarmen går og alle etater blir satt i stand,

til å tvangsinnlegge og slå all kreativ oppførsel ned,

med den medisin som de vasker hjernen din med.

Ja, hjernevask det blir det, og dressurkurs også,

for å få kjørt deg på den smaleste vei å gå,

å kun fungere med det du skal og må,

som en klokke, ikke tenke, ikke føle, kun gå etter skjema døgnet rundt,

som om det er et liv, selv om de sier det er sunt.

Den som har så mye mere av fantasi,

kan aldri sånn bli lykkelig,

men, ingen av dem bryr seg vel om det,

bohemen leve? Den diagnosen,

har ikke de i posen.

 

 

 

 

You are never alone - until you have lost yourself.

 

Until the complete Darkness from medicin rules you.

 

Until your only life is inside thick concrete walls all painted in a milkylooking yellow paint, with only some technical equipment on them.

 

And the only one you see are constantly nagging you with hateful talking and commands, between the chemicals they continuously force on you.

 

And you are denied to have even a God in your life.

 

The only «god» they allow, are themselves.

 

Then you are alone- then you have lost yourself.

 

 

Hvor er suget fra det pulserende livet? Der ute fins det nok, fortsatt givet. Men, nei, her? Her er ikke verden, de vil ikke gi deg den, du er tatt ut fra ferden, i deres verden, for å leve som statens i den betongkolossen de kaller bygget for psykisk helsevern, duverden, her er du fjern...et fra alt som skulle vært deg givet...ja fjernet fra selve livet, du er tatt, det ble virkelig natt, og de har tatt deg og forlatt deg, i et rom hvor du er uten deg selv, ja, velkommen til kjemiens totale «Hell», dette er din kveld.

Vekk meg langsomt - det er fortsatt kveld -

jeg behøver å komme til meg selv.

Det her var ikke bra,

så langt derifra.

Hva mener de, de som aldri gir meg fri,

De, som stikker til meg alt av sin kjemi,

Jeg orker ikke mer, sier jeg, tror du de bryr seg.

Nei.

Her er det kun det de tror på som gjelder,

ja, det er det eneste som for dem teller,

de ser tvers igjennom meg, og sender meg ut og vekk,

mens datan deres spyr vedtaks-blekk.

Jeg kan like gjerne lage papirfly av dem, for hva skal jeg med dem?

Virkelig tørne av all negativ omtale så slem?

Å lese hva de koker ihop og sylter ned som mitt liv,

nei, da kan jeg tenke meg bedre tidsfordriv,

Om jeg lenger hadde hatt noe fritt liv å leve,

men, det er jeg helt fratatt å kunne kreve.

Er det lov å tenke og undre seg?

Selv for slike som deg og meg?

Kan vi også brøyte oss vei, gjennom diagnosenes jungel og kratt,

til vi en vakker dag finner hjemmat,

til oss selv, der vi tilhører oss selv, som oss selv,

uten noengang mer å bli plassert i deres «hell».

Da har vi en plan, den må da gå an,

vi bor da også vi i et sivilisert land.

Selv om våre avdelinger ikke sender,

hverken til eller fra, fredsprisens hender,

er vi da likevel innen dens grenser,

med de samme intenser,

om fred også for oss,

så vi også slipper å sloss,

mot 20 politi, som kommer forbi,

for å velferdssjekke vår verdi,

og finner at vi må skytes til døde,

for at de ikke vil oppdraget sitt øde,

når de jobber kun for sin egen føde,

og legger ingen verdi i våre liv å øde.

********

Jeg har aldri ønsket å stå steinstøtt,

ei heller å være ei nøtt.

Derfor, så lenge jeg lever her,

ønsker jeg å være som jeg er!

 

 

Camp Juklerød

 

Camp Juklerød, må ikke dø,

der må det spire masse frø!

Det viste seg,

for deg og meg,

hva de enten ikke kan eller vil, da de ikke hjalp han,

til å bli sin egen frie mann,

men skrudde ham opp,

til mot dem å bli en stormtropp,

som skulle se ut ganske som en Don Quiote,

etter sitt tvangsopphold innelåst i deres psykiatriske kråkeslåtts kott.

Nei, Arnolds telt skal ikke ned!

Vi skal lage sirkus i det!

Psykiatriens vanvittige ting skal ikke få være ifred,

vi vil ha en psykiatri som gjør oss fri, og som er til å leve med!

˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚

Svada-psykiatri

 

La meg ikke miste mine egne, gode tanker,

som er mitt anker.

Det er intet de kan si om tankene og følelsene jeg har,

at det er noe der som gjør meg for farlig og «rar».

Når man skuer utover verdenen vår,

ser man jo virkelig at min skjebne er hård.

For der ute i verden, kan alle se,

at det forgår ting som ikke skal skje.

Og selv om jeg ikke deltar på det,

lar psykiatrien meg ikke i fred!

Ja, tenk grundig på det, hva de produserer av fæle ting,

også sitt tankespinn om mine ting!

Akkurat som om JEG tenker og føler det de i psykiatri dikter opp og tror på selv,

nei, det er de som selv produserer det «hell»!

˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚˚

 

Mine venner er låst inne, mine venner er dopet ned,

men vi er på samme sted,

vi er hjemme hos Gud, når de ved tvang,

setter sprøyter i oss gang på gang.

Gud, som vet hva de gjør, men de som ikke vet det,

de som bare tror at de vet det.

For vi har en annen kontakt en diagnosekriterier, vi har andre verdier som de ikke forstår og derfor vil viske ut,

med sin medisinske vaskeklut!

De er så gammeldagse i sin modernitet,

at de tror fullt og fast at de alt vet,

det er ganske nifst og veldig så trist,

at det er slik det ender til sist.

Ja hadde de bare virkelig alt visst,

så hadde de ikke bare trodd men fått sin Gud til sist.

 

Jeg elsket det gode - hva nå?

Jeg har nå fått en helt annen diagnose, som jeg vil anta er den riktige! Men i tvangspsykiatrien er det store behov for forbedringer, jeg ønsker at mange vil jobbe for det, til beste for alle.